Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Tyskland er det nylig blitt innført et «Kultur-pass» for alle dem som fyller 18 år. De kan bruke inntil 200 Euro på en mengde forskjellige kulturtilbud, som utstillinger, teater, konserter og bøker, og få beløpet dekket av staten. I Frankrike kan man motta inntil 300 Euro, fra man fyller 18 år. Flere andre land har også slike ordninger.
Disse tiltakene skal fremme interessen for kunst og kultur hos den unge voksne befolkningen, og også styrke oppslutningen om kulturen generelt.
I Norge kunne et lignende tiltak ha stor betydning. En stor gruppe unge vokser til, som ikke har hatt anledning til å oppsøke og bruke kulturtilbudene under nedstengning og trange økonomiske tider. De som produserer kunst og kultur opplever liten oppslutning og omsetning. Krisen ser ikke ut til å skulle gi seg med det første.
Da Norge på 1970-tallet ble et rikt land, lette man etter nasjonale forbedringsmuligheter som man kunne bruke den nye rikdommen på. Man fant ut at Norge, fra å være en kulturell outsider, skulle bli på linje med de store kulturnasjonene i Europa.
For å oppnå dette ville man først og fremst investere i kunstutdanningen. Det ble innført «kunstfag-stipender», som skulle gjøre det mer attraktivt å ta utdanning og satse på kunsten som en levevei, uten å måtte sulte i hjel etterpå. Videre ble utdanningsmulighetene for kunstnere kraftig utvidet, med flere utdanningstilbud, og styrket med høyere utdanningsstatus (høyskoler).
Flere debattinnlegg og kronikker
Resultatet ble et raskt voksende antall velutdannede kunstnere, som ikke på noen måte sto i forhold til omsetningen i kunst-/kulturmarkedet. Det hadde ikke hatt en tilsvarende rivende utvikling. For å kompensere denne skjevheten i forholdet mellom utdanningsfrekvens og etterspørsel ble det innført et stort antall stipender og støtteordninger for aktive kunstnerne.
Senere har mange av disse blitt innskrenket eller fjernet (f.eks Garantiinntekten). Produksjonen av kunstnere er fremdeles altfor stor og står på ingen måte i forhold til etterspørselen i markedet. Dette markedet har dessuten ytterligere skrumpet inn etter Korona og økonomisk utrygghet etterpå.
Dette gjelder ikke bare for Norge. I Tyskland, Frankrike og i flere andre land har man allerede sett det store behovet for å styrke publikumsinteressen og oppslutningen, særlig blant yngre brukere.
Norge har forhåpentligvis fremdeles ambisjoner om å være et kulturland på toppen av «kransekaken». Kulturinteressen er imidlertid noe som må kultiveres. Også oppslutningen og interessen blant brukerne trenger å dyrkes fram.
Det er på tide å tenke gjennom hvor de statlige midlene best kan settes inn. Støtten bør etter min mening først og fremst settes inn der kulturen trives best: i møtet med publikum.
Nyheter fra Drammens Tidende
Tok med seg UPs nye supervåpen til hytteparadiset – det ble dyrt for veldig mange
Slår alarm: – Hjemmet er en arena man må følge med på